Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Lengst nord på Hålogaland satt to gubber på hver sin side av Vestfjorden og så over til hverandre. – Særlig gode venner var de ikke, for begge ville være størst, og deres livsanskuelse var så ulike som sjømannens og fjellbuens kan være. Vågakallen satt – og sitter ennå i sin høye stol på Aust-Vågøy, 3000 fot over Vestfjorden ved Henningsvær. Han anså hele Lofoten som sitt rike, fra Raftsundets fjelltinder i nord helt ut til skjærene ved Skomvær og Røst.
Men Sulitjelmakongen ville ikke være mindre, som han satt der ennå høyere på riksgrensen og så ut over villmarken med skog og sjøer. Av og til lo han fult i skjegget, for ingen andre enn han visste om, at hele det store strøk der nede under hans stol var fullt av kobbermalm og gjemte umåtelige verdier.
Ett var de likevel enige om; at ungdommen ikke lenger var til å styre.
Vågakallen hadde bare en sønn, Hestmannen, men han gjorde ugagn for mange. Nå var han fart hjemmefra for godt og hadde slått opp sin bolig i Svolværfjellet. Gamlen hadde han vokst over hodet i den grad at nå kunne han romstere som han ville, og det var ikke rådelig for noen å komme Hestmannen nær.
Sulitjelmakongen hadde sju døtre som gjorde livet surt for han. Til slutt så han ingen annen råd enn å sette dem ut på Landego under oppsyn av den ærbare jomfru Lekamøy, som hadde bolig der. Men fra Svolvær kan en se over til Landego, og en kveld i mai, da nettene er lyse, ble Hestmannen vár Lekamøy, som tok seg et bad. Straks var han fyr og flamme. De 15 milene over Vestfjorden var lite for han. Til hest i full rustning, med svaiende hjelmbusk og kappen slengt over de sterke skuldrene, jaget han sørover på sitt midnattsritt. Sjøens morild flammet som gnister om hestens hover. Men verre flammet Hestmannens øyne, og Lekamøy forsto, at her ville verken bønn eller motstand hjelpe. Så samlet hun de sju søstrene fra Sulitjelma, og tok flukten sydover.
Men kongsdøtrene snakket seg imellom hvilket narraktig påfunn det var å rømme fra Hestmannen, - det var ikke hver natt man kunne oppleve et eventyr. Så kastet de sine kapper over Dønnesøya, hvor de ennå henger, og stilte seg opp i rad og rekke på Alstenøya fra Sandnes til henimot Alstadhaug, - først den yngste og slankeste ”Bottenkrona”, så ”Gryta” og ”Skjæringen” og dernest begge ”Tvillingene”, så ”Kvetind” og sist den korpulente eldste ”Breitind”.
Men pakket kunne ha spart seg umaken. Hestmannen gadd ikke å se på dem engang, for det var Lekamøy han ville ha tak i. Og da han så at hun fikk et forsprang, spente han buen og sendte en pil etter henne. Men en annen jutul – kongen i Sømnafjellene ved Brønnøysund – satt våken og moret seg kostelig. Da pilen kom, kastet han hatten sin i veien. Pilen gikk tvers igjennom hatten, men tok en annen retning, og ligger langt ute på et skjær, mens hatten falt ned på Torget ved innseilingen til Brønnøysund, og ennå ser man det store hullet tvers igjennom Torghatten.
Lekamøy smatt bak fjellene på Leka. Men Sulitjelmakongen ble nysjerrig og ville se hva alt dette ståket betød, og han rakk da ned til Saltstrømmen. – I det samme randt solen, og trollene ble til sten. – Alle hadde de glemt hvor kort natten er i Nordland på vårkanten. – Og nå står de der: Lekamøy på Leka, Torghatten på Torget, de sju ville søstrene på Alstenøy. Hestmannen ved Kvarøy og Sulitjelmakongen mellom Straumen og Beiarn, hvor hans krone stikker opp blant Børvasstindene og kan ses fra Bodø. Men Vågakallen sitter som han satt i sin høye stol, 3000 fot over Henningsvær.
SAGNET OM HULLET I TORGHATTEN
I følge sagnet var det Hestmannens pil som skapte hullet. En kveld får Hestmannen se de Syv Søstre og Lekamøya bade i sjøen ved Landego.
Et eneste blikk tenner hans attrå til Lekamøya, og han beslutter å røve henne ved midnatt. Til hest i full rustning, med kappen slengt over skuldrene, jager han sørover. Jomfruene oppdager ham, og de flykter i all hast til de ikke orker mer, og kaster seg ned ved Alstahaug.
Bare Lekamøya fortsetter flukten mot sør, mens kongen i Sømna fjellene står og iakttar den ville jakt. Da nærmer dagen seg på gyldne skyer, og Sømnakongen ser den skuffede beiler legge pilen til buen. I det pilen suser fra buen kaster Sømna kongen sin hatt i veien, og redder Lekamøya.
Hatten faller ned ved Torgar. I samme stund renner sola, og alt blir til stein.
Om nissen
Folk som hadde en Nisse på gården, var heldige. Han sørget for at det ble krøtterlykke i stall og i fjøs. Der hvor nissen var, ble det aldri tomt for mat og for. I eldhuset stelte han også. Han stelte med kopper og kar, og han gjorde rent. Også når det var slått, hjalp han til. Man måtte stelle pent med nissen. Ble han ertet kunne han bringe ulykke over gården. Han var liten og gikk i vadmelsklær og rød topplue. Han var i godt humør bare han fikk være i fred og fikk mat som de andre på gården. Men ensom var han. Han hadde ikke kone og barn. Hadde man først fått en nisse på gården, var det ikke lett å bli kvitt han. Og hvis en flyttet, flyttet gjerne nissen med. Det er ei vise om det: Og mannen ville fra nissen flytte, men reisen ble han til ingen nytte...»
OM PÅSKEN
Påsken tilhører de bevegelige festdagene, og er årets viktigste høytid i den katolske kirke. Antagelig var dette opprinnelig en vårfest for nomadene og for bøndene i Lilleasia. En sammensmelting av disse to kulturenes fester skapte den israelske påskefeste, med måltid av usyret brød og slakting av et lam. Det hebraiske ord for festen "Passab" er opprinnelsen til vår påske.
På kirkemøtet i Nikea år 325 fastlo man etter adskillige stridigheter, at påskedagen skulle legges til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Første påskedag kan derfor falle mellom 22. mars og 25. april.
I dag feirer vi påske for å minnes at Jesus ble korsfestet, døde, og sto opp igjen. Men jødene hadde feiret Påske i over 1000 år før Jesus ble født, så den opprinnelige påsken hadde ingenting med Jesus å gjøre.
For å forstå opprinnelsen til påskefeiringen må vi reise tilbake til den tiden da jødene var slaver i Egypt. Da de hadde vært i Egypt i over 400 år, ville de reise til Israel, som var det landet Gud hadde lovet at de skulle få leve i. En mann som het Moses førte jødenes sak, og ba Farao om at de skulle få reise ut av landet. Men Farao ville ikke gi dem lov til å reise, for da ville egypterne miste viktig arbeidskraft. Gud straffet Egypt med mange forskjellige landeplager, for å få Farao til å forstå at han måtte la dem reise. Men Farao ga seg ikke, og til slutt sa Gud at han ville gå gjennom landet og slå i hjel alle førstefødte, både av folk og fe. Til jødene, som var Guds folk, sa han at han ville la deres førstefødte leve hvis de slaktet et lam og spise det den natten, men blodet av lammet skulle de stryke på dørkarmene på husene sine, sånn at Gud så det da han gikk forbi. Dette skulle være et merke som viste at det var jøder som bodde der, og Gud ville gå forbi alle disse husene uten å slå i hjel den førstefødte.
Ordet Påske betyr ”gå forbi”, og jødenes påske er en feiring av at Gud gikk forbi husene deres i stedet for å stoppe og drepe deres førstefødte. De feirer også at denne hendelsen førte til at jødene fikk forlate Egypt for å dra til Israel.
Den hendelsen som er bakgrunnen for vår kristne påske, foregikk i Israel nettopp da jødene feiret påske. Jesus fra Nasaret hadde i tre år reist rundt i landet og forkynt sin lære om Guds rike. Han hadde mange tilhengere, men også mange motstandere. Motstanderne hans ble mer og mer rasende på det han sa og gjorde, og de bestemte seg for å drepe ham. Følgende dramatiske begivenheter forløp i påskedagene i Israel for to tusen år siden, på de dager som vi i dag kjenner som Palmesøndag, Skjærtorsdag, Langfredag og Påskemorgen.
Eventyret om Påskeharen
En gang, for lenge siden, bodde det en liten fugl som het Lepus langt inne i en stor skog. Den var i grunn en ganske lykkelig liten fugl, men ikke helt.
For i den samme skogen bodde det en fæl og fryktelig jeger, som het Orion. Og han var spesielt farlig for små fugler. Og en dag da den lille fuglen lå og hvilte på reiret sitt, kom den fryktelige jegeren. Han tråkket i stykker hele redet og knuste alle de små eggene. Den lille fuglen Lepus var helt fra seg av sorg, den visste ikke hva den skulle gjøre.
Men, i skogen bodde det også en Vårgudinne, og hun var så snill og god mot alle dyr. Så den lille fuglen bestemte seg for å gå til henne.
”Å, kjære Vårgudinne” sa den lille fuglen, ”Den fryktelige jegeren har knust alle eggene mine”.
”Ja, da skjønner jeg at du er trist” svarte vårgudinnen.
”Jeg kunne ønske jeg var et annet dyr!” gråt fuglen ”At jeg var rask og lur, slik at jeg kunne lure jegeren”.
”Vil du bli et slikt dyr?” spurte vårgudinnen.
”Å, ja, veldig gjerne” svarte den lille fuglen.
Og vips forandret vårgudinnen den lille fuglen om til en hare!
”Å, tusen takk!” sa den lille fuglen, som nå hadde blitt til en hare. Og nå som den hadde blitt hare, hoppet den i veien for jegeren, og forvirret ham fra å jakte.
Nå var den lille haren Lepus lykkelig. Men da våren kom merket den at det var noe som var alvorlig galt. Og igjen gikk den til vårgudinnen.
”Å, kjære vårgudinne. Det er bare det at nå om våren, så føles det så merkelig. Du skjønner jeg har laget et reir borte i skogen her, men det er ingen egg i det. Jeg savner så fryktelig å legge egg”
”Å, er det ikke verre?” spurte vårgudinnen. ”Gå nå å legg deg på reiret ditt.”
Og den lille haren gikk og la seg på reiret sitt.
”Nå kan du titte oppi reiret” sa vårgudinnen.
Og oppi reiret lå det nå tre små gule egg.
”Ja” sa vårgudinnen. ”Det er min gave til deg. Fra nå av skal du få legge egg en gang hver vår”. Nærmere bestemt i påsken.
Og siden den gang av har den lille haren bare blitt kalt for Påskeharen.
